Forlaget skriver om denne boka:
Ida er barnepsykolog og lever med en urovekkende følelse av at verden er i ferd med å gli unna for henne. En dag blir en jente i åtteårsalderen meldt savnet i fjellet. Mens letingen pågår reflekterer Ida over hva denne jenta, og de andre barna hun arbeider med, bærer på . Hva det er de ikke vil, eller kan kommunisere på de voksnes premisser. Ida har selv en voksen datter som er rusmisbruker og som hun ikke klarer å få kontakt med: Silje. Idas forsøk på å forstå og å nå fram til datteren har en videre betydning også for hennes møte med andre, og gjennom disse møtene belyser romanen dype språkløse områder i vår tids livsfølelse. Vi var inne i en tunnel, det var derfor jeg så ansiktet mitt i glasset i dørene. En gang. Før jeg så vekk igjen. Når ble jeg stum, tenkte jeg. Når ble det jeg kunne, når ble det så hjelpeløst. Faget. Andre erfaringer. Det er ingenting i det språket jeg har lært som kan brukes.
