Romanen handler om fjortenåringen Lars, som vi møter gjennom et par ferieuker i et norsk landlig miljø. I Nesbøs tilfelle er det språket og forfatterens blikk for de små detaljene i omgivelsene som gjør romanen til et stemningsfullt og lysende rom.
Tredjepersonsfortelleren, som ligger tett på Lars, følger ham, lillesøsteren Thea, foreldrene deres og et knippe andre i nærmiljøet, mens sommeren går mot slutten og augustmørket kommer snikende. Vi får innblikk i hverdagslige hendelser, som løpende avløses av at Lars minnes små og store begivenheter, hovedsakelig i nær fortid. En ankeloperasjon med lokalbedøvelse, episoder med gamle og nye klassekamerater og en uhyggelig skitur er blant glimtene fra et ungt liv som blir fortalt om.
Alt er tilsynelatende alminnelige episoder, som samtidig viser med stor presisjon hvor var en tenåring kan være for omgivelsene. Foruten en viss systematikk i at minnene og hendelsene kretser om Lars’ relasjon til Thea, er scenene først og fremst selvstendige bruddstykker som understreker hvordan Lars forsøker å tilpasse seg stemningene og menneskene rundt seg.
Han tenker for eksempel tilbake på søvnløse kvelder med kløe i beina, hvordan han har gått hemmelige turer for å få bukt med uroen og bemerker at: «Han hadde aldri snakka med nokon om dette, det var ikkje noko ein berre kunne spørje om [...].» Eller så registrerer han hvor godt han liker bare det at moren til en kamerat sier navnet hans og «mestsom tok han med inn i det som var deira».
Nesbø har rett og slett både blikk og formuleringsevne for situasjonene som avslører hvordan vi kan bli nervøse, usikre eller lengte intenst etter noe, underveis i alminnelige erfaringer og menneskemøter. I overgangen mellom barndom og ungdom, når alt som har vært trygt og konstant, plutselig brister, kan nettopp slike opplevelser fremstå ekstra intense. Dette illustrerer Nesbø mesterlig i sitt stillfarne og poetiske portrett av fjortenåringen Lars.
Gjennom den unge guttens skjerpede sanser blir det tydelig hvordan spørsmålet om hvorvidt det finnes noen andre der ute som opplever verden akkurat som oss, kan aktualiseres på en særegen måte i puberteten, når kroppen forandrer seg i takt med omgivelsene. Nesbøs kunststykke er å skildre denne varheten og lengselen så treffsikkert at Lars’ unge alder aldri blir et hinder for gjenkjennelse, også for en leser som innbiller seg å ha lukket tenåringskapitlet en gang for alle.
Omtalen er hentet fra en anmeldelse skrevet av Anna Serafima Svendsen Kvam i Universitas.
