Jakthistorier fra 1800-tallet. Boken er skrevet på grunnlag av en samling gamle, autentiske bjørnehistorier fortalt av en som selv hadde opplevd dem, og ført i pennen av hans sonn J.C.C. Stenhaug, som døde i 1936. Her er øyenvitneskildringer fra dramatiske jaktturer i en tid da bjørnejegerne var de suverene kjendiser i Norge. Boken gir også glimt fra bygdemiljøet og de fattiges kår på den tiden.
En dag for et par år siden fikk bokens forfatter i hende et underlig manuskript - en bunke gulnet og delvis opp smuldret papir av simpleste slag bundet sammen med en hyssing. Håndskriften i manuskriptet var langt på vei uleselig, men Berner Hansen klarte smått om senn å finne sammenheng i det, og det han oppdaget var intet mindre enn en skatt: En samling gamle, autentiske bjørnehistorier fortalt aven mann som selv hadde vært midt oppi det! Historiene var ført i pennen av jegerens egen sønn, Skiens-mannen 1. C. C. Stenhaug som døde i 1936.
I denne boken som er skrevet på grunnlag av den fillete papirbunken, blir vi ført tilbake til jeger-miljøet på 1800-tallet på en måte som vi sjelden eller aldri har opplevd tidligere. Her er øyenvitne-beretninger fra jaktturer så dramatiske at man rent fryser på ryggen, om mannsmot av et slag som ikke forekommer lenger. Primitive skytevåpen hadde de gamle jegerne, så når kruttet var fuktig, måtte de mer enn en gang denge løs på bjørnen med geværkolben, om de ville berge livet. Men seige og kraftige karer var de, og som regel gikk de seirende ut av nærkampen med «Skogenes konge».
Her får vi også møte den merkelige grev Raben som måtte dras på kjelke gjennom skogen når han skulle skyte bjørn: han var for tjukk til å gå!
Men det er også en bok om slit og savn og fattige kår i en tidsepoke og et bygdemiljø som våre dagers mennesker snaut nok kjenner av omtale. Her får vi det fortalt - av folk som selv opplevde alt sammen!
