Hovedpersonen i boka er Max, og som tittelen sier vil han helst bare være i fred. Han vil ikke ta opp kampen med guttene som dytter han ned i pissrenna, han vil bare at det skal gå over. Det er ingen god strategi, og når Max til slutt sprekker, blir det en dramatisk episode som fører til at faren hans får psykiske problemer.
Familien flytter ut av byen, og enebarnet Max får en ny sjanse. Alt står og faller på at han bruker den godt, og stemningen i familien er mildt sagt skjør og anspent. Max vet godt at foreldrene er intenst opptatt av at han skal få venner og ha det fint på den nye skolen. Max blir kjent med Leo og Jonas, og han prøver å overbevise foreldrene – og seg selv? – om at de er venner, selv om leseren forstår at dette vennskapet er asymmetrisk og utvikler seg i negativ retning. Max finner seg i å bli småhakket på av Leo og Jonas, han ønsker fremdeles at ting skal gå over av seg selv, han vil være i fred.
I Bare la meg være i fred forteller Nordal en mobbehistorie, men også en fortelling om å sette grenser, både for klassekamerater og voksne. Strutsestrategien fungerer dårlig i lengden, og Max må finne ut hvilket rom han har for å være seg selv. Omtalen er hentet fra Linn T. Sunnes omtale på barnebokkritikk.no
