Lykke og ulykke går hånd i hånd. For Andrine er det lykken som rår når bryllupsklokkene ringer for henne og Jens. Men så samler hun familien på festningen for at de endelig skal bli kvitt spøkelset fra fortiden ...
‘Isak, jeg vet at vi vil møtes igjen. For vi var sjelevenner. Vi var ett, og du kalte meg for ditt alt. Likevel, min elskede Isak, går jeg lykkelig herfra.’ I det samme kjente hun en hånd som strøk over ryggen hennes. Et lite blaff, og hun visste at det var Isak.
