«(...) når det gjaldt Maskinen, måtte jeg ikke tro jeg visste noe, for ingenting er endelig, ingen kunnskap er absolutt, man måtte observere med den største konsentrasjon for å få med seg de konstante forandringene, fremskrittene, og på den måten lære på nytt, og forstå.» En mekaniker strever med å forstå maskinen han har ansvar for. Maskinen med stor M. I utgangspunktet har mekanikeren god oversikt over mekanikken, men det som starter som en enkel innretning av skruer og muttere, utvikler seg raskt til en kompleks mekanisme av uante proporsjoner. Med den raske veksten oppstår komplikasjoner, og mekanikeren må kjempe for å forstå mekanismene han skal ivareta. Utslitt og alene, midt i et kaos av endringer, leter mekanikeren etter et punkt å orientere seg etter: et referansepunkt for å observere og forstå det som skjer. Mekanikerens bekjennelser er en annerledes verdenshistorie. Mekanikerens vitebegjær maner til nysgjerrighet: Kan man forstå mekanikken som driver verden fremover?
I denne romanen fungerer maskinen som en allegori for en verden i rask utvikling. Mekanikeren som har ansvaret for maskinen, reflekterer over dens brå og snart uhåndterlige endringer. Det som før var en enkel samling av muttere og skruer, har nå vokst til et komplekst system som ikke lenger utfører de oppgavene mekanikeren ble satt til å skjøtte. Selv blir mekanikeren utslitt, og i kaoset leter han etter et fast holdepunkt, den plass der han kan feste blikket. Herfra forsøker han å forstå og observere det som skjer rundt ham. Dette er Manuel Pouts femte utgivelse på norsk. Omtalen er utarbeidet av BS.
