Endelig kan Anna begynne å planlegge sitt eget bryllup, sammen med sin Johan. Hun vet hun har oppfylt løftet til moren om å ta seg av broren Heine, og endelig kan hun for alvor begynne å tenke på sin egen lykke. Men kan hun være sikker på sine egne følelser for Johan? Hvorfor dukker stadig tanken på en annen mann opp i hodet hennes? Et sus av hviskende stemmer fylte kirkerommet da hun langsomt skred oppover midtgangen. Hun så alle de kjente fjesene, forsøkte å nikke og smile til alle og enhver, mens hun klamret seg til armen til Mobro. Oppe ved alteret sto Johan, lang og tynn og skranglete i den nye dressen, med August ved siden av seg. Begge var alvorlige og tydelig preget av stunden, men da hun kom helt frem, smilte Johan fra øre til øre. I det samme var det som hun så ham på nytt. Så ham slik moren hadde sett ham i drømmen, mannen hun skulle bli gift med.
Godt hjulpet av advokaten Søren, begynner de den møysommelige prosessen med å hente ut den tyske arven til Heine. Familien gjør alt som står i deres makt for å stikke kjepper i hjulene. Uten hjelpen fra Søren skjønner Anna at de ville vært sjanseløse. Synet av slottet Heine hadde arvet, var så storslagent at hun fikk tårer i øynene. Røros, med de krokete små bjørkene, virket enda mer karrig og fattigslig når de kom til et sted som dette. Hun visste at hun aldri ville få seg til å si noe slikt til noen hjemme. Folk ville fort få det til at de var blitt store på det. Men det var ikke til å nekte for at til og med kjøpmannsgården til Franzéns fremsto som svært stusslig og primitiv i sammenligning med dette.