Sunniva får øye på den vesle gråkledde om morgenen, når dammen er dekket av rimstjerner. Småfolket har begynt å vokte på henne, og vente på det som er deres. Sulten og utmattet åpner hun grinda for sauene, uten tanke på varg eller bjørn. Det er ikke mer for dem å ete på vollen. Samtidig er en jeger på vei oppover liene, og på underlig vis spinnes Sunnivas lagnad sammen med hans.

Guds fred, sa veidemannen lavt, for ikke å skremme kvinnen ved bordet. Han skulle til å legge en neve på den smale akselen hennes, men noe holdt ham tilbake. Kanskje var det synet av den magre hånden som lå lik en fugleklo rundt en flatbrødbit eller musa som frekt vimset rundt bordet på jakt etter noe å ete. Jegeren løftet hårfloken varsomt bort fra ansiktet hennes. Så ble han stående og strirre, mens munnen hans åpnet seg i vantro."