«DA JEG VINTEREN 1976 kom fra Sagaheimen folkehøgskole i Sør-Trøndelag for å ta over slektsgården her i Heddal, hadde jeg et skjelett og en anatomibok med på flyttelasset.»
Slik begynner Brønnens lengste novelle. Rett før han forlater folkehøgskolen blir novellens jeg-person fortalt om det upubliserte Wergeland-diktet «Cain og Abel»; et dikt med en synsk slutt som stirrer «lukt inn i tusenårene», et dikt som har sett for mye. Diktets fascinasjonskraft tvinger ham til å finne sannheten om dets opprinnelse og dets slutt. Utfordingene ligger ikke bare i diktet; de finnes også i virkeligheten, der konflikten mellom brødre og mellom dikteren og bonden tar urovekkende og nye retninger. I denne novellesamlingen trenger Herbjørnsrud dypt inn i kjernen av sitt eget fordatterskap. Han utforsker skaperkraftens kilde gjennom overraskende handlinger og nye bilder. Vi møter også en vitenskapsmann med gudskompleks, dikteren som et foranskutt lyn. mennesker som minner mer om spøkelser enn virkelige mennesker.
