Den store nordiske krigen (1700-1721) markerte slutten på en mer enn hundre år lang periode der det knapt gikk en generasjon mellom hver gang Norge ble herjet av krig. Sverige hadde vokst fram som en stormakt etter 30-årskrigen (1618-1648), basert på et moderne byråkrati som gjorde det enklere enn noen gang tidligere å mobilisere en større del av samfunnets ressurser til militære formål. Som nærmeste nabo ble Norge, under dansk styre, tvunget til å følge med på utviklingen. Den norske hæren hadde blitt opprettet med Krigsordinansen av 1628. Den sørget for at bondesamfunnet måtte bære de tyngste byrdene, både i form av skatter og ikke minst ved å stille rekruttmaterialet i det som var det mest militariserte samfunnet i Europa, ja, i verden. Vanlige norske bondegutter måtte ikke bare forsvare hjemtraktene, de ble også sendt ut for å kjempe på kontinentet, samtidig som den dansk-norske fellesflåten hovedsakelig var bemannet av nordmenn.
Forord ved Terje Holm, førsteamanuensis ved Forsvarsmuseet i Oslo.
