Modernismen som ideal for byutviklingen har ligget brakk i mange år, likevel kritiseres bevegelsen til stadighet. Urbanister mener prosjektet er monotont og lite dynamisk. Nyliberalister mener de store sosiale ambisjonene er urealistiske. Postmodernister foretrekker fragmentets by over modernismens helhetstenkning. Nylig har det tradisjonsbaserte Arkitekturopprøret kritisert modernismen for å være stygg. I På sporet av den tapte fremtid sporer Alf Jørgen Schnell etterkrigstidens modernismekritikk frem til vår tid. Boken viser hvordan modernismens sosiale ambisjoner skritt for skritt ble forlatt til fordel for en markedsretting av byutviklingen. Hvis målet var å utfordre modernismens monotoni, ble resultatet en ny monotoni, markedets. Med det ble også fremtiden satt på vent. Hvor ble det av den kaotiske fremtiden urbanistene lovet oss? Schnell undersøker muligheten for en ny oppgradert modernisme. Kan en postmoderne modernisme ta oss inn i en virkelig urban, miljøvennlig og sosial urbanisme? Kan vi få i pose og sekk, både etterkrigstidens store modernistiske byplaner og postmodernismens mangfoldige fragmenter? Og kan en slik modernisme være vakker?
Modernismen som ideal for byutviklingen har ligget brakk i mange år, likevel kritiseres bevegelsen til stadighet. Urbanister mener prosjektet er monotont og lite dynamisk. Nyliberalister mener de store sosiale ambisjonene er urealistiske. Postmodernister foretrekker fragmentets by over modernismens helhetstenkning. Nylig har det tradisjonsbaserte Arkitekturopprøret kritisert modernismen for å være stygg. I På sporet av den tapte fremtid sporer Alf Jørgen Schnell etterkrigstidens modernismekritikk frem til vår tid. Boken viser hvordan modernismens sosiale ambisjoner skritt for skritt ble forlatt til fordel for en markedsretting av byutviklingen. Hvis målet var å utfordre modernismens monotoni, ble resultatet en ny monotoni, markedets. Med det ble også fremtiden satt på vent. Hvor ble det av den kaotiske fremtiden urbanistene lovet oss? Schnell undersøker muligheten for en ny oppgradert modernisme. Kan en postmoderne modernisme ta oss inn i en virkelig urban, miljøvennlig og sosial urbanisme? Kan vi få i pose og sekk, både etterkrigstidens store modernistiske byplaner og postmodernismens mangfoldige fragmenter? Og kan en slik modernisme være vakker?
