Gjennom den norske rettshistorien har alltid noen lovbrytere blitt stilt på utsiden av det etablerte systemet for straff. Med ulike begrunnelser har de vært ansett som strafferettslig utilregnelige. De siste hundre årene har norsk rettspleie fulgt «det medisinske system», der psykiatere har en hovedrolle: Om man er strafferettslig utilregnelig, kommer først og fremst an på om man kan regnes som «sinnssyk». Hvordan har psykiaterne fått denne rollen? Og hvordan kunne det ellers vært løst?
Svein Atle Skålevåg forteller utilregnelighetens historie i det norske rettsvesenet, fra Ragnhild Tregagàs i 1324 gjorde sin fetter impotent, men fikk omgjort straffen fordi hun led av månesyke, helt frem til dagens diskusjoner rundt grensene for skyldevne og DSMsystemets treffsikkerhet. Særlig akutt ble spørsmålet om tilregnelighet under 22. juli-rettsaken: Kunne terroristen holdes til ansvar for sine handlinger?
Historien fortelles gjennom både lovverk og enkeltskjebner – det nakne regelverket må forstås også gjennom hvordan det ble praktisert. Historien om hvordan vi har sett på grensene for tilregnelighet, og på menneskene som befinner seg ved disse grensene, lar oss også se Norges historie i nytt perspektiv.
