«Jeg husker ikke når jeg forsto at jeg kom til å bli en fyllik, men det skjedde mange år før jeg begynte å drikke. Det var ikke noen dramatisk innsikt, det føltes hare helt naturlig at jeg kom til å følge den samme sjanglete løypa gjennom livet som faren min hadde fulgt.»
Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker.
Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne.
