Kulturfond
. - «Det er en menneskerett å eie egen bolig», sa finansminister Trygve Bratteli på 1950-tallet. Etter krigen var bolig et grunnleggende velferdsgode på linje med helse, infrastruktur og utdanning. I dag er situasjonen en annen. Boligspekulanter og vanlige huseiere kan tjene enorme summer på kort tid, men for flere blir drømmen om egen bolig uoppnåelig. De som ikke eier, er dem med de laveste inntektene i landet. Dagens boligpolitikk skaper og viderefører økonomisk ulikhet. Et opphetet boligmarked og et høyt gjeldsnivå er dessuten en trussel for Norge og nordmenns økonomi. I boken Det norske hjem beskriver forfatter Hannah Gitmark hvem som har vunnet og hvem som har tapt på utviklingen i boligmarkedet og kommer med forslag til endringer av politikken. Her er tall og statistikk, intervjuer med både økonomer og førstegangskjøpere. Hun mener en utvikling der prisene i boligmarkedet løper fra lønningene og der staten ved å subsidiere dem som allerede eier holder andre ute fra markedet, ikke kan fortsette.
Etter krigen var hjemmet vårt ansett som et velferdsgode på linje med helse og utdanning. Fra 1980-tallet ble hus og leiligheter en vare på markedet. I dag kan spekulanter og vanlige huseiere tjene store summer på kort tid. Boligformuen er svært ujevnt fordelt og politikken viderefører økonomisk ulikhet. De som eier får enorme skattesubsidier fra myndighetene - noe som i realiteten er en overføring fra dem som har minst til dem som har mest.
I dag stenges helt vanlige folk ute fra boligmarkedet i byene. Resultatet av de høye prisene er også at nordmenn har et høyt gjeldsnivå, som er farlig for den finansielle stabiliteten i Norge. Noe må gjøres.
I boken Det norske hjem viser forfatter Hannah Gitmark hvem som har vunnet og hvem som har tapt på utviklingen. Når markedene ikke fungerer til det beste for samfunnet, trengs det politiske tiltak. En sosial boligpolitikk krever at man gjør noe både med skattepolitikken og boligbyggingen - og at man våger å tenke nytt.
