«Deres forutsigelse gikk i oppfyllelse», telegraferte kong Haakon til general Otto Ruge fra London 15. mai 1945. Fem år tidligere, etter at de norske styrkene måtte kapitulere for den tyske invasjonshæren, hadde Ruge insistert på at Hitler-Tyskland i det lange løp ville bli nedkjempet. Ruges holdning var sterkt medvirkende til at kongen gikk i eksil framfor å underkaste seg okkupanten, slik hans bror, danskekongen, var blitt tvunget til.
I Norge skapte det tyske angrepet 9. april 1940 kaos i både den politiske og den militære ledelsen. Under et ampert møte med justisminister Terje Wold dagen etter invasjonen tok kommanderende general Kristian Laake til orde for forhandlinger med tyskerne. Dette ble oppfattet som ettergivenhet og førte til Laakes avskjed, og 11. april ble Otto Ruge utnevnt til ny sjef for landets militærmakt i krig.
Mot alle odds og tross sviktende bistand da de allierte klarte de norske styrkene under Otto Ruges ledelse å holde en overlegen fiende stangen i to måneder. Stillingen som øverstkommanderende stilte ekstreme krav til militært håndverk og diplomati, og framfor alt til synlig lederskap i et land i bunnløs krise - krav som Ruge oppfylte til gagns. Da kapitulasjonen likevel var et faktum, gikk han frivillig i et krigsfangenskap som skulle vare i fem år. Ved hjemkomsten ble han hyllet som et av de fremste symbolene på den norske motstandsviljen, på linje med kongen selv, enda Ruge personlig gjorde hva han kunne for å unngå rampelyset. Dette er den første biografien over en av norgeshistoriens store helter.
