Forlaget skriver om denne boka: "Alle skuespillere vil helst være skurker, rett og slett fordi disse rollefigurene er de mest facinerende. Og stort mer genial skurkaktig enn psykiateren Hannibal Kannibal Lecter kan en rolle knapt bli"
Sir Anthony Hopkins var fast i røsten da jeg snakket med ham på Berlinfestivalen i 1991, like før den forrige filmen om Lecter, Nattsvermeren, vant sølvbjørn og noe senere fem Oscar-priser. Av disse gikk en statuett til Hopkins, en annen til Jodie Foster i rollen som motpolen, FBI-agent Clarice Starling.
Forfatteren Thomas Harris har brukt 11 perfeksjonistiske år på å skrive den tredje romanen hvor Lecter spiller hovedrollen. Og denne gangen har psykiateren den absolutte hovedrolle, han tar ikke bare all oppmerksomheten fra sidelinjen. Forfatterens oppfinnsomhet er stor: Fra fantasien stiger det et troll, et monster, et eksistensielt grøss, ondskapen i en synlig form, ren og klar. Det er rett og slett den mest minneverdige figur fra de siste tiårenes populærkulturelle gebet, så langt jeg kan se i øyeblikkets begeistring. Hannibal preges av forfatterens evne til å utporsjonere spenningen, sørge for riktige rytmeskift og aksentforskyvninger, men ikke minst for den driv som tvinger leseren med seg. Helt fra den første hardkokte actionscenen er leseren fanget, i et jag frem mot den tvetydige og lekne slutten, som overrasker selv den som måtte ha konsumert all verdens thrillere, både på bakside, lerret og skjerm. Slutten er så forvridd og forskruddd at den kan forveksles med den mørkeste kosmiske latter. Også fordi den plutselig fortoner seg som sannsynlig.