Forlaget skriver om denne boka:
Elen og Anker får omsorgen for Veras barn. Men ikke lenge etter klarer søsteren å rømme fra kjelleren på lensmannsgården. Med Vera på frifot er ingen trygge, selv ikke barnet. En natt våkner Sigmund av at Forstergården står i flammer, og han ser sitt snitt til å stikke av. Øydis blir med ham, for Jorid er sporløst forsvunnet. "Hver gang øynene lukket seg, så Sigmund det sprakende gnistregnet som lyste opp nattehimmelen. De hadde flyktet hals over hode. Himmelen hadde vært blodfarget av infernoet på Forstergården. Øydis fortvilte skrik satt fremdeles i ørene. Han hadde fryktet at hun ble vettløs den natten. Men når Sigmund nå tenkte tilbake, var han slett ikke sikker på om hun skrek av frykt eller glede."
