«Dialoger med naturen» er bygget opp rundt etnografiske skisser fra en sjøsamisk gård i Finnmark, et læstadiansk bygdesamfunn i Troms og en sameby i svensk Lappland. På disse stedene har folk en livsrytme, levemåte og livsanskuelse som er sterkt preget av naturen. Det har brakt dem nær en viktig erkjennelse: Naturens sårbarhet er en del av vår egen. Det samiske fortellingsmaterialet er tradisjonsbevarende fordi det framhever ytterpunktene for livsutfoldelsen. Det er normgivende fordi det appellerer til ansvar for natur, dyr og medmennesker. Det er også bevisstgjørende; fordi det holder tradisjonens erfaring opp mot naturens utfordringer. Etter mer enn hundre år med intens fornorskning har tiden fra 1970-tallet vært preget av rehabilitering, vitalisering og modernisering. En viktig del av det samiske fortellingsmaterialet har vært avgjørende både for å huske overgrep og å bearbeide dem. Det eksponerer åndelighet og respekt for naturen. Det har en dybde den moderne, urbane borger ofte mangler fordi naturen har havnet utenfor dagliglivets handlingsrom. Tradisjonskunnskapen tar vare på gjensidigheten mellom menneske, natur og guddom. For mange tradisjonsutøvere bærer naturen guddommens ansikt: Det du gjør mot naturen, gjør du mot guddommen selv.