Riktor har i mange år vært ansatt på Løkkas sykehjem, der personalet tror han er en stillfarende og høflig mann. Men ensomme Riktor har verken familie eller venner og er i sannhet sykepleieren fra helvete: Når sjansen byr seg lugger han pleietrengende pasienter i håret og klyper dem i nakkeskinnet, medisinene heller han i do og sprøyteinjeksjonene går rett i madrassen. Riktor blir venn med den tungt alkoholiserte Arnfinn, men ser en dag Arnfinn forsyne seg fra lommeboken hans og slår ham i hjel med en hammer. Noen dager senere ringer inspektør Randers på døra og anklager feilaktig Riktor for å ha drept en av de gamle damene på sykehjemmet.
"Etter samtalen gikk jeg ned i bårerommet. Det var Løkkas lille kapell for de døde, med en båre, et lite bord og et lys. En duk med blonder, en bibel og et kors høyt oppe på veggen. Ofte lå det noen der, som ventet på å bli hentet av byrået, og jeg likte den spesielle følelsen, å være i selskap med døden Studere de innsunkne øynene og de blåfargete leppene. Hendene, som raskt fikk sorte flekker, munnen som gled åpen. Jeg hadde noen ganger for moro skyld, lent meg over den døde med noen fryktelige grimaser. Tomlene inn i ørene, tungen ut av kjeften, simpelthen fordi jeg ikke greide å la være." Den ensomme Riktor har i mange år vært ansatt på Løkkas sykehjem. Tilsynelatende en vanlig mann, stillfarende og høflig. Men når sjansen byr seg, lugger han pasientene i håret og heller medisinen deres i do; han er sykepleieren fra helvete. Riktor blir venn med den sterkt alkoholiserte Arnfinn, men en dag ser han Arnfinn forsyne seg av lommeboken sin, og slår ham resolutt i hjel med en hammer. Romanen skildrer en mann som uten skrupler følger sine laveste instinkter, en mann som føler seg ufeilbarlig. Hans vei fra hovmod til stor fornedrelse viser Karin Fossums styrke som krimforfatter; et litterært språk kombinert med stor psykologisk innsikt.