I denne boken tar forfatter og aktivist Rune Berglund Steen tak i norsk og europeisk asyl- og flyktningpolitikk som han mener er preget av oppkonstruerte fiendebilder. Denne måten å betegne folk på flukt har, ifølge forfatteren, satt etterkrigstidens humanisme til side. Berglund tar til orde for man bør uttrykke sitt raseri på vegne av alle de menneskene som har mistet livet i et forsøk på å søke trygghet og et bedre liv, og alle de som fortsatt forsøker under stadig vanskeligere forhold. Men sinnet må være gjennomtenkt og funderes på menneskerettighetene. Omtalen er utarbeidet av BS.
Jeg har tenkt på hvordan man kan anskueliggjøre det menneskelige tapet som, uten stans, finner sted i Middelhavet. Jeg har tenkt at hvis man legger alle barna som vi vet har druknet ved siden av hverandre, skulder mot skulder, blir det flere hundre meter. Det samme for ektemenn og fedre, koner og mødre: flere hundre meter til, kanskje mer. I tillegg kommer alle de menneskene som har druknet uten at vi engang har registrert at de la ut på det åpne havet. Det blir flere kilometer.
Rune Berglund Steen tar her et oppgjør med norsk og europeisk flyktning- og asylpolitikk. Han argumenter for at oppkonstruerte fiendebilder har fortrengt etterkrigstidens humanisme. Slik har virkeligheten til mennesker på flukt blitt stadig tøffere.
Så hva nå?
Vi trenger et sinne, skriver Berglund Steen. Ikke et avsindig sinne, men et reflektert sinne. Ikke et rotløst raseri, men et raseri tuftet på menneskerettighetene.
