I denne boken Line Norman Hjorth nærmere på hvordan fortellinger i kulturen, overlevert fra generasjon til generasjon, danner en felles forestillingsverden. Disse fortellingene blir en form for kollektiv kunnskap om kulturen vi lever i. I en rettsak vil det alltid være minst to slike fortellinger som utfordrer hverandre. Hvorfor er det slik at noen ytringer oppfattes som mer troverdige enn andre? Orderud-saken er brukt som gjennomgående case, men det er også vist til andre saker. Ved å analysere lydopptak fra rettsalen analyserer forfatteren i hvilken grad tiltalte oppfattes som troverdige og hvorfor. Omtalen er utarbeidet av BS.
Denne boka handler om troverdighet i rettssalen, om hva det vil si å være tiltalt, og til syvende og sist om den enkeltes rettssikkerhet. I en rettssak er det minst to fortellinger som kjemper om å være den mest overbevisende. Hjorth er inspirert av Ludwig Wittgenstein og hans begrep om språkspill. Hun viser hvordan fortellingene står i forbindelse med forestillinger dypt forankret i kulturen. Med dette mener Hjorth at det fins velkjente og fra generasjon til generasjon overleverte fortellinger som springer ut av våre felles forestillinger om verden og mennesker. Grunnlaget for fortellingene er en form for kollektiv kunnskap om den kulturen vi lever i, og menneskene vi omgås. I hvilken grad, og på hvilken måte, påvirker disse hvordan den tiltaltes fortellinger blir mottatt?
Menneskers ytringer er å betrakte som bevis. Men hvorfor forstås noen ytringer som mer troverdige enn andre? Gjennomgående case i Troverdighet i rettssalen er Orderud-saken. Forfatteren analyserer gjennom opptak fra rettssalen i hvilken grad de tiltalte oppfattes som troverdige og hvorfor.
