Med de siste tiårenes finans- og valutakriser som bakteppe analyserer den tyske filosofen Joseph Vogl (mis)forholdet mellom den økonomiske vitenskapen og finansmarkedenes dynamikk. Mens ortodoks økonomisk teori tar utgangspunkt i markedets iboende rasjonalitet og spontane orden, framstår finansmarkedene som grunnleggende ustabile. Vogl går historisk til verks og tar for seg de siste 300 årenes økonomifaglige kanon, samtidig som han trekker veksler på en rekke filosofiske og litterære kilder. Denne historien viser hvordan finanspraksiser knyttet til kreditt og gjeld hele tiden har utgjort en frustrerende utfordring for den økonomiske teoriens antakelser om harmoni og likevekt. Resultatet er at det økonomiske fagfeltet strever med å få grep om sitt eget studieobjekt; hver krise etterlater fagets representanter rådløse. Vår tids omfattende «finansialisering» er motivert av en tro på systemets egen evne til å håndtere risiko og balansere interesser, som en levning av troen på et guddommelig forsyn, hevder Vogl. Samtidig befinner selve systemet seg i «konstitutiv ulikevekt»: Det hviler på muligheten for evig økende gjeld og endeløs betalingsutsettelse - som om framtiden skulle være en uuttømmelig ressurs. Joseph Vogl (f. 1957) er professor i litteratur, medie- og kulturstudier ved Humboldt-universitetet i Berlin. Han har særlig gjort seg bemerket med idéhistoriske studier av moderne tids vitensformer, i tradisjonen fra Michel Foucault. Med bøkene Kapitalens spøkelse og Suverenitetseffekten står Vogl fram som en av vår tids skarpeste kritikere av finansøkonomi og økonomisk teori fra humanistisk hold.
Med de siste tiårenes finans- og valutakriser som bakteppe analyserer den tyske filosofen Joseph Vogl (mis)forholdet mellom den økonomiske vitenskapen og finansmarkedenes dynamikk. Mens ortodoks økonomisk teori tar utgangspunkt i markedets iboende rasjonalitet og spontane orden, framstår finansmarkedene som grunnleggende ustabile.
Vogl går historisk til verks og tar for seg de siste 300 årenes økonomifaglige kanon, samtidig som han trekker veksler på en rekke filosofiske og litterære kilder. Denne historien viser hvordan finanspraksiser knyttet til kreditt og gjeld hele tiden har utgjort en frustrerende utfordring for den økonomiske teoriens antakelser om harmoni og likevekt. Resultatet er at det økonomiske fagfeltet strever med å få grep om sitt eget studieobjekt; hver krise etterlater fagets representanter rådløse.
Vår tids omfattende "finansialisering" er motivert av en tro på systemets egen evne til å håndtere risiko og balansere interesser, som en levning av troen på et guddommelig forsyn, hevder Vogl. Samtidig befinner selve systemet seg i "konstitutiv ulikevekt": Det hviler på muligheten for evig økende gjeld og endeløs betalingsutsettelse - som om framtiden skulle være en uuttømmelig ressurs.
