Hvor går grensen for hva mennesker kan uttrykke med språk? Finnes det ting som er så vanskelige å snakke om at de ikke kan artikuleres? Jens Ole Jansen er en tidligere konsertpianist som lever et tilbaketrukket liv som tapethandler ved den tyske nordsjøkysten. Hans datter Evelyn forsvant da hun skulle seile ut til den avsidesliggende øya Foula vest for Shetland. Været i området var bra, og hun var en erfaren seiler. Båten ble funnet, men hun var borte. Jansen fortviler over ikke å vite hva som skjedde. Han oppdager at datteren var opptatt av skjebnen til en nederlandsk performancekunstner - Bas Jan Ader - som forsvant da han skulle krysse Atlanteren aleine i en liten seilbåt som del av et prosjekt han kalte På søken etter det mirakuløse. Etter hvert innser Jansen at det kan være en forbindelse mellom datterens forsvinning og Bas Jan Aders. Han våkner gradvis til nye innsikter da han får tilbud om å spille en klaverkonsert etter mange års fravær fra konsertpodiet. Musikken trekker ham inn i både fortid, nåtid og framtid, og han blir langsomt i stand til å forsøke å si det som ikke kan sies.
